Guds syndebukk og offerlam

Preken 2. søndag i det alminnelige kirkeår (A).

Da vi feiret Herrens dåp forrige søndag, snakket vi om at røsten fra himmelen, ga et gjenkall til fortellingen om Abraham og Isak. Når Johannes døperen i dag peker på Jesus og kaller ham Guds lam, blir dette bildet forsterket. Vi husker at Abraham er villig til å ofre sin elskede sønn Isak som brennoffer. Ved å fortsatt være åpen for å lytte til Guds vilje, og ikke bare dure på med hva han har satt fore, blir han plutselig gitt en bukk som erstatning for sønnen. Fortellingen blir ofte brukt som et eksempel på tro, og et frempek mot sønnen som skal ofres. Men bukken fortjener også vår oppmerksomhet.

Han tar på seg all vår skyld og bærer den bort

Kjenner dere opphavet til uttrykket syndebukk? I det gamle testamentet har de en ide om stedfortredende soning, ved at et dyr kan sone for ugjerninger gjort av mennesker. En gang i året har de den store forsoningsdagen, da ypperstepresten frir hele israelsfolket for sine synder, ved å legge all skyld, lovbrudd og synder fra det foregående året på en bukk, som jages ut i ørkenen for å dø. På en helt synlig og konkret måte bærer eller tar altså syndebukken bort våre synder.

Det er verdt å skyte inn at det er helt menneskelig å trenge å lette på børen i blant. Det er ingen som er i stand til å selv bære det livet man har akkumulert. Jødene markerer Kippur hver høst, til og med vår protestantiske kultur har bot og bededag på kalenderen. Det var en forenkling av de kvartalsvise imbredagene fra katolsk tid. De fleste har godt å skrifte hver måned, eller i det minste ta opp igjen det tradisjonelle målet om å gjøre det minst fire ganger i året (før jul, påske, sankthans og mikkelsmesse).

Når Johannes sier: «Se, der er Guds lam, se ham som tar bort verdens synder,» så er det syndebukken som fremkalles i bevisstheten hos hans tilhørere, samtidig som det peker frem mot korset. Jesus er syndebukken som en gang for alle tar alle syndene våre med i døden. At han er offerlammet er vi så vant til å tenke, at vi kanskje har glemt å fascinere oss over hvordan det kan ha seg.

Korsfestelsen er i utgangspunktet «bare» en romersk henrettelse og ikke noe religiøst offer. Hvordan gjør Jesus det til en liturgisk handling? Ved å innstifte nattverden! Det er ikke bare et siste, sentimentalt måltid Jesus deler med apostlene. Når vi feirer messe i dag er jo ikke det til minne om en sosial happening, men noe vesentlig i frelseshistorien og i vårt liv.

Jesus og apostlene feiret påske, minnes frelsen fra Egypt og at Israel ble født som Guds folk. Lammet som ble ofret da var ikke noe sonoffer, det hadde ikke kraft til å tilgi synder. Det var ikke til frelse, men var pedagogisk og involverende ved at frelsesmysteriet ble re-presentert for dem. Men Jesus skriver nå seg selv inn i liturgien. Ikke bare med å si at dette er hans kropp og hans blod. Men han gjør korset til en del av det rituelle påskemåltidet, hvor han selv er påskelammet. For å komme til det, må vi først se nærmere på nattverden Jesus feiret.

Fire beger vin

Jødene kaller det seder-måltid, som betyr orden. Det er med andre ord en fast ordning eller liturgi, med bestemte bønner, historiefortelling, rituelle retter og lovsang strukturert rundt fire beger vin. Ifølge evangeliene er det takksigelsesbegeret Jesus bruker for å innstifte nattverden. (Når vi bruker begrepet Eukaristi er det gresk for takksigelse). Det som gjenstår av den jødiske påskeliturgien, er å synge lovsangen og drikke det fjerde beger.

Men evangelistene sier bare at de etter å ha sunget lovsangen gikk ut til Olivenberget og Getsemane. Det får kanskje ikke oss til å stusse, men for de som kjenner skikken er dette en alvorlig avbrytelse. Det mangler å utbringe den viktigste skålen. Det er som om vi skulle gått glipp av høydepunktet i messen. Hva om presten glemte den eukaristiske bønn og gikk rett til utgangsprosesjonen?

Det er fullbragt

I Markusevangeliet sier Jesus at han ikke mer skal drikke av vintreets frukt, før den dagen han drikker den i Guds rike. Og når han lider i Getsemane og ber til sin Far, er det igjen snakk om å drikke et beger. «Er det mulig, så la dette beger gå meg forbi. Men ikke som jeg vil, bare som du vil». Styrket i bønnen er det han villig overgir seg, blir dømt, pisket og bærer sitt kors. Når han blir korstestet står det at ikke et ben var brutt, akkurat slik påskelammet var foreskrevet. I klimakset før han utånder, er det han får litt vin på en svamp, og sier at det er fullbrakt. Hva er det som er fullbrakt?

Han kan ikke snakke om frelsen, for den realiseres i oppstandelsen. Men hvis jeg spør dere om han noen gang drakk det siste, fjerde begeret av påskemåltidet, bør det begynne å demre for dere. Den sure vinen på korset. Ved sin død, er det påskeliturgien er fullført. Jesus er selv både påskelam og yppersteprest, som ofrer seg selv for oss. Det som var fullført, var hans forvandling av det gamle pakts påskeoffer til det eukaristiske offer i den nye pakt. Det som ble fullført på korset, startet rundt bordet med apostlene. Og det som startet i nattverden, var ikke fullført før på korset.

Når Johannes peker på Jesus og kaller ham Guds lam, peker han på oppfyllelsen av den gamle pakt som realiseres i den nye pakt. Om vi skal ta del i den pakten, må også vi signere vår del av avtalen med å ta imot ham i eukaristien. Det er måltidet som forvandler henrettelsen på korset til et offer, og det er også måltidet som bekrefter pakten for oss i dag.

Les mer om det fjerde begeret:

• Les artikkel av Scott Hahn på nett: Hunt for the Fourth Cup
• Bok av Scott Hahn: «The Fourth Cup: Unveiling the Mystery of the Last Supper and the Cross«
• På norsk: kapittel 6 i boken «Dette er mitt Legeme» av Brant Pitre