Saligprisningene

Preken 4. søndag i det alminnelike kirkeår.

Saligprisningene er høydepunktet i Jesu forkynnelse. Helt fysisk, ved at han i Bergprekenen går opp på en høyde for å undervise både disiplene og folkemengden. Fjellet er et symbol på møtested mellom Gud og mennesker, vi kan feks nevne Sinai hvor Moses gikk opp og fikk Guds Ord, eller Taborfjellet hvor Jesus tok med seg sine nærmeste og åpenbarte hans herlighet. Så det er en set-up som indikerer at nå skal det åpenbares noe viktig fra oven. Matteus poengterer at han setter seg, et uttrykk for læreembede, at han taler ex cathedra. Å si at han tok til orde, er en fast frase for viktige taler, og så blir det på en både doblet med å si at han underviste dem. Det er eneste stedet Matteus bruker det ordet. På gresk διδάσκω, som pedagoger gjenkjenner i ordet didaktikk.

Mange elsker saligprisningene, fordi de gir trøst og håp til den ydmyke, og formidler en Gud som ser oss og har barmhjertighet til oss. Kanskje som en kontrast til hvordan noen har bestemt seg for at han er i gamle testamentet? Men er det egentlig en ny lære Jesus kommer med? Finner han opp en ny sjanger med saligprisningene?

Nei. Og jeg sier ikke dette for å skuffe dere, jeg er begeistret for innholdet. Men det Jesus gjør er å oppsummere høydepunktene i de mest utviklede delene av GT i salmene og visdomslitteraturen, og han tar det et skritt videre. Litt som det retoriske mønsteret han har litt senere i Bergprekenen når han sier: «Dere har hørt det er sagt …, men jeg sier dere».

Kan dere gjette hvor mange saligprisninger det er i GT? Femtini ganger finner vi den faste frasen med «salig er den som», sammen med en begrunnelse for deres lykke. Men der beskrives det i nåtid, at personen er velsignet eller lykkelig, fordi den vandrer med Gud, har funnet visdommen, har sin glede i Guds lov, stoler på Ham, eller er tilgitt av Ham. I det nye testamentet handler saligprisningene om en fremtidig gunst. De skal arve himmelriket, bli trøstet, mettes av rettferdighet og se Gud.

Vi skal ikke prøve å kategorisere folk etter ulike saligprisninger, eller se om vi klarer å finne en av dem som kan være min inngangsbillett til himmelen. For dette handler ikke om ulike personer, men ulike prøvelser som alle som ønsker å følge Kristus må gjennom. Frelsen er ikke bare gitt til noen få utvalgte som nevnes her, men til alle som streber etter å følge Ånden som uttrykkes i saligprisningene.

I første lesning møter vi et ydmyket folk i eksil, den trofaste rest som etter prøvelsene får nyte Herrens nærvær i blant dem. Deres ydmykhet og fattigdom handler ikke om sosial status, men deres indre forhold til Gud, som til gjengjeld gir dem en enorm styrke: ingenting skal skremme dem, de skal ikke gjøre urett, ingen løgn eller svikefull tale skal finnes i deres munn. Det er også interessant at Jesus siterer Sefania litt senere i Matteusevangeliet, etter at han har sagt «kom til meg, alle dere som strever og bærer tunge byrder, og jeg vil gi dere hvile: Ta mitt åk på dere og lær av meg, for jeg er mild og ydmyk av hjertet, så skal dere finne hvile for deres sjel» (Matt 11,28).

I dette livet skal vi ydmykes, sørge og lengte etter Guds rettferd. Det må vi ikke ta som bevis på at Gud straffer oss for synd, like lite som vi skal forvente materiell belønning for å tro. Jesus lover ikke at vi skal bli lykkelige her og nå. Men hvis vi kommer til ham skal vi få hvile. Den som kjemper for rettferdighet og fred, kan ikke gjøre alle til lags, men vil bære på en indre fred. Den rene av hjertet må ofre noen distraksjoner, men får den glede å se Gud. Det er en velsignelse å kjenne at en er på rett vei, det fyller oss med håp. Vi blir ikke fritatt fra motstand, men Gud gir og styrke og utholdenhet til å klare det. Hos Paulus, i kirkehistorien og i våre egne liv, ser vi at Gud ofte velger de små og ringe. Måtte vi få nåde til å være så milde og ydmyke av hjertet at Gud kan bruke oss til store ting. Den som hardnakket stritter i mot med forgjeves selvrealisering, må bli som et barn igjen, som møter Faderen med kjærlighet og tillit.