Høytidelig Requiemmesse for Ela 23. januar 24

Det ble en skikkelig snøfylt vinterdag da folk fra alle kanter strømmet til Viker kirke for å ta et siste farvel, og ledsage Ela opp til Faderen med våre bønner. Foruten p. Josef kom to tidligere sogneprester:
msgr Torbjørn og pastor Vinh, NUK-presten p. Andreas og diakon Mathias.
Elas datter Anja og svigersønnen Joachim har sunget i St. Olavdomkirkekor og fikk dermed god hjelp av venner på orgelgalleriet. Torstein Dingstad Raunholm, Roystan James og Anton Lindblom stod for et komplett sunget requiem fra graduale romanum. En stor takk også til ministranter, søstrene og alle andre som bidro på ulike måter. Den vakre kirken var fylt til randen, og stemningen på mottagelsen var påtagelig oppløftende: alle var så fylt av takknemlighet og kjærlighet over Elas liv; vitnesbyrdet om det skjønne og gode svevde over sorgen.

Noen utdrag fra p. Josefs preken:

«De rettferdiges sjeler er i Guds hånd» (Vis 3,1). Etter prøvelsene blir de rikt velsignet, ja lutret som gull, blir de som Gud fant verdige til å være Hans. Tekstene vi har hørt, forkynner ikke bare trøst, nåde og miskunn, men også realismen i menneskelivet. 

Elzbieta ble født i en liten by nord for Warszawa 7. mai 1961. (…) Gjennom hele livet har hun båret med seg en sterk arv fra familien og hjemlandet. Et rikt liv, fylt av hengivenhet til Gud og familien. (…)

I alle sammenhenger hun har virket var hun populær og nå dypt savnet. (…) Selv, og på vegne av St. Teresia menighet, må jeg fremheve hvordan hun i en årrekke har forberedt barn på førstekommunion, sittet i menighetsrådet, sørget for den årlige Olsokfeiringen på Storøya og ikke minst utbredt devosjonen til Den Guddommelige Barmhjertighet. (…)

Vi er samlet rundt hennes kiste i dag alt for tidlig på grunn av en kreftsykdom som meldte sin ankomst våren 2022. (…) Hun forsonet seg med at kroppen ikke klarte mer behandling, og fikk sin siste cellegift 8. februar i fjor. Barnebarnet Maria har vært det største for henne de siste årene og den beste medisinen. (…). Ela har holdt ut i smerten for å oppleve mest mulig. (…) Foruten sorgen over å ikke kunne være med videre, var hun lykkelig for at alle hennes drømmer var oppfylt. 

Troen styrket henne både ved å nærme seg Kristus i offeret, og at hun i tillit kunne gå inn i det neste livet. Da jeg kom med eukaristien på sykesengen, utbrøt hun alltid «åååh Jesus!». Det var aldri tvil om at dette var en person
– en hun elsket – og at dette var Gud. Også skriftemålene hennes var preget av en dialog direkte med Gud, så hele denne perioden har det å være prest og mellommann bare føltes som et stort privilegium. 

Egentlig trenger jeg ikke forkynne så mye om Evangeliet i dag. For om du sitter her nå, har du garantert opplevd Ela bruke enhver anledning til å evangelisere. Men vi hørte at Jesus har gått i forveien for å gjøre i stand et sted for oss. Kristenlivet slutter ikke med døden, det er mest en overgang til oppstandelsen vi håper på. Og et evig liv hos Gud. Hennes siste hilsen var at hun gleder seg til å se oss igjen. (…). 

Tusen takk for alt, Ela!