Funker det å be?

Bønneaksjonen for ny kirke i Hønefoss har vakt stort engasjement også utenfor menigheten. Nå er det på tide å utdype litt mer om bønnens betydning – og ikke minst hvorfor akkurat disse helgenene er relevante for prosjektet.

Men først er det kanskje nyttig å se på hvorfor vi i det hele tatt ber?

Jeg velger å oppsummere det til tre formål:
– den metafysiske effekten av at vi gir Gud spillerom,
– at vi selv formes av bønnen og
– at det styrker vårt fellesskap.  

Vi skal også si noe generelt om de helliges forbønn, før vi ser mer detaljert på hver linje i bønnen.

Om du aller først vil lese selve bønnen, kan du klikke her

Allmektige Gud, Du som er Arkitekten bak all skjønnhet,
led oss i arbeidet med å bygge din Kirke;
hvor ditt navn skal æres, sjelene får næring og de falne reises til nytt liv.
Gi oss tålmodighet og utholdenhet på vår pilegrimsvandring,
så vi styrkes av nåde underveis, men aldri mister lengselen etter målet.
Dette ber vi om i Faderens og Sønnens og Den Hellige Ånds navn. Amen.

Hellige Maria, gi oss en ny bolig hvor din Sønn kan bli kjød.
Hellige Josef, gi praktisk visdom til alle som arbeider med prosjektet.
Hellige Olav, gi oss mot til å bygge videre på Guds rike her du vokste opp.
Hellige Eystein, la oss reise et varig vitnesbyrd om Guds nåde.
Hellige Frans, hjelp oss å bli levende stener som fornyer Guds kirke.
Hellige Teresia, la det regne oppmuntrende roser av nåde fra himmelen.

Måtte vår kirke i sannhet bli Guds hus og himmelens port!

1. Bønn som en metafysisk realitet – troen på at Gud handler

Det første og viktigste vi kan si om å be til Gud, er at vi tror det har en effekt. Det handler hverken om at han trenger at vi informerer ham hva han burde gjøre (Gud er jo allvitende), eller at vi påtvinger ham vår vilje (Gud er både fri og allmektig). Bibelen gir oss utallige eksempler på at Gud har valgt å spare, velsigne eller styrke mennesker fordi noen ba for dem. Det er ikke det at han i utgangspunktet ikke ville gjøre det, men at Gud i sin visdom har ordnet verden slik at noen gaver og nåder bare gis som svar på bønn. Bønnen er dermed gitt oss som en gave hvor vi får delaktighet i hans gjerninger. (Les gjerne Thomas Aquinas i Summa Theologiae, II-II, q. 83, a. 2).

Når vi ber (for noe), definerer vi tydeligere hvilken del av vår virkelighet vi ønsker å gi Ham spillerom i. Bønn handler om å åpne seg for Gud, og dermed tillate Guds nåde å strømme inn i våre eller andres liv.

Om vi noen ganger opplever å ikke bli bønnhørt, må vi spørre oss om våre hjerter stemmer med Guds hjerte. Andre ganger handler det om at Gud svarer i sin tid og på sin måte. (Dette kan du lese mer om i Katekismen 2734-2741).

Når vi ber om ny kirke i Hønefoss, fylles jeg med et helt spesielt håp og en sterk følelse av å samarbeide med Guds vilje. Det styrker meg også i troen på at alle som er involvert i prosjektet, kjenner seg ledet av Guds nåde og visdom, og får gå i de gode gjerningene han legger til rette for oss (jfr Eph 2.10).

Uten å dra sammenligningen for langt, er det verdt å minnes hvorfor Messeofferet er vår mest effektive bønn: det formidler en sannhet, gjør oss delaktige i frelsesverket og er i seg selv Kristi eget offer, av uendelig verdi. En vellykket kirkebygging i Hønefoss gjør at Kristi frelsesverk kan løftes frem og forvandle stadig flere mennesker. Derfor vil også våre skritt mot dette målet skinne i den samme guddommelige stråleglans.

2. Bønn som forvandler den som ber

Det andre er at vi formes av bønn, som igjen kan utdypes med to aspekter: det at vi ber og hvordan vi ber.

Når vi legger det som er viktig for oss i Gud hender, både vitner det om og styrker vår tro. Den som ber, forandrer seg innenfra. Uansett hvordan vi ber, skjer det noe med oss, ved at det kalibrerer vår vilje etter Guds vilje. Bønn blir en skole i tillit, hengivenhet og håp: I møte med Gud blir vårt hjerte utvidet og vi lærer å håpe (Pave Benedikt XVI i Spe Salvi, 2007).

Og hvilke ord vi bruker har også en evangeliserende effekt på oss selv. Ordene former vår forståelse av både Gud og verden. Her kan vi trekke inn et fascinerende prinsipp: «Lex orandi, lex credenti». Direkte oversatt høres det litt rart ut at «bønnens lov er troens lov», men det uttrykker sammenhengen og synergien mellom dem: hvordan vi ber, viser hva vi tror – og omvendt, det vi tror, må komme til uttrykk i vår bønn.

Hvis vi kun snakker om budsjett, tomtevalg og arkitektur, kan vi lett glemme at dette først og fremst er et kirkelig prosjekt. Ved å be om Guds veiledning, bekrefter vi at Kirken er noe mer enn bare et bygg. Hvordan bønnen er formulert hjelper å forme hvordan vi kan forholde oss til denne krevende situasjonen med både håp og ansvarlighet. Og for hver gang vi ber bønnen, blir denne holdningen mer inkarnert i oss. Et annet godt eksempel på det, er hvordan Guds folk gjennom historien har resitert Davidssalmene for å få Guds Ord «innabords».

Det korte helgenlitaniet fungerer også som en liten katekese om helgenenes rolle i vårt liv. Vi minner oss selv på de som har bygget opp troen i Norge og verden, forstår at vi står i en historisk kontinuitet, og at Kirken er en stor familie hvor alle hjelper til med det de kan.

3. Bønn som et fellesskapsverk

For det tredje er det et viktig poeng at bønnen er noe vi gjør sammen. Bønn binder oss sammen på tvers av tid og rom, og kobler oss på Kirkens levende tradisjon. Enten vi ber i en fullsatt kirke eller som enkeltpersoner spredt rundt i hele landet, ber ingen alene. Vi ber som en del av Kristi mystiske legeme. Og når vi ber, bygger vi den også opp: Kirken som fellesskap kan i essens beskrives som en bedende realitet (Ecclesia Orans). Kirken ikke bare har bønn, men er bønn. Det er det som gjør den levende.

Når flere samler seg bak samme intensjon, blir ikke bare bønnen replikert, men vevd sammen til en sterkere enhet. Vissheten om vi ikke står alene styrker også enheten og håpet blant alle som er med og tar eierskap for kirkebyggingen. Gjennom Den Hellige Ånd forenes vi i et stort fellesskap som bærer dette prosjektet sammen – både med dem som ber her og nå, alle som skal fylle kirken med liv, og de som skal ha glede av den etter oss. Slik blir kirken som snart tar form, en frukt av vårt åndelige verk.

4. Hvorfor ber vi også om hjelp fra de hellige?

Når vi kommer til delen med de hellige er det en del viktige ting som forstås implisitt, som kan være verdt å utdype allerede her i innledningen. Det kunne kanskje vært hensiktsmessig å skrive bønnene litt mer ut, for eksempel: Hellige Maria, Guds mor – be for oss – at vi må få en ny bolig hvor din Sønn kan bli kjød. Men for å få plass på et lite bønnekort var det nødvendig med strammere form og balansert lengde på linjene.

Litt forenklet pleier vi å skille mellom det å be til Gud (vi tilber bare Gud), og det å be om helgeners forbønn. Mer presist kan vi skille mellom at vi bare til Gud kan rette bønn for at den skal oppfylles av ham, mens vi til helgener kan be for at noe kan oppnås gjennom dem. Når vi ber gjennom de hellige, forenes våre bønner med deres, som har større «gjennomslag» med deres fortjeneste og nærhet til Gud. De hellige fungerer ikke bare som en slags «postvesen» som overleverer våre bønner til Gud, som om Gud ellers ikke ville ha hørt dem. Gud hører våre bønner like godt uten «mellommenn», men med deres støtte er vår bønn mer virksom. En annen måte å si det på er at det er en tredjepart som bidrar til at anmodningen blir imøtekommet. Det er ikke bare en passiv videreføring av vår bønn, men en aktiv medvirkning til at bønnen blir hørt og besvart. Mange vil kjenne seg igjen i at det kan være lurt å snakke med mamma først, som vet hvordan noe best kan legges frem for pappa (eller vice versa).

Det er også en tradisjon å henvende seg til helgener med ulike «spesialområder», fordi de best kan støtte oss i situasjonen vi befinner oss i. Det handler om at deres liv, kall og prøvelser har gitt dem spesifikke erfaringer og dyder som gjør deres forbønn mer kraftfull og presis. Spesielt de som anerkjennes som skytshelgener (beskyttere) har en unik tilknytning til situasjonene de er assosiert med, og forstår hva vi står ovenfor.

Det er altså ikke tilfeldig hvilke helgener vi har valgt – hver og en er med i bønnen for sin særlige relevans.  

5. Utdypning av enkelte fraser

«Allmektige Gud, Du som er Arkitekten bak all skjønnhet»

Etter modell av Herrens bønn, starter vi med å påkalle Gud og gi ham ære, før vi legger frem våre bønner. Gud er den ultimate arkitekten bak alt som er skapt, og alle vakre ting har sin opprinnelse i Ham. Når vi mennesker forsøker å gjøre ting vakkert, er vi i berøring den objektive Skjønnhet, som er Gud selv. Våre tekniske ferdigheter og kreative evner er gaver som tillater oss å være medskapere sammen med Gud.

I den klassiske kristne arkitekturforståelsen er ikke skjønnhet tilfeldig, men en refleksjon av den guddommelige orden. Kirkebygget konstrueres bevisst for å løfte blikket, hjertet og sjelen mot Gud. I dette perspektiv er kirkebygging noe hellig, hvor det jordiske og det himmelske møtes.

«Led oss i arbeidet med å bygge din Kirke;
hvor ditt navn skal æres, sjelene får næring og de falne reises til nytt liv»

I samtalene om den nye kirken har vi naturlig nok diskutert både mange praktiske problemer og våre ønsker. Men en kommentar fra Adrian i menighetsrådet etter en slik diskusjon har alltid vært med meg siden: Vi bygger ikke bare en kirke for oss selv, men en kirke for Gud. Et hellig sted hvor Jesus Kristus kan bo i tabernaklet, hvor messen kan feires med den største verdighet, og hvor Guds nærvær blir sentrum for menighetens liv. Gud fortjener det beste.

Ved å erklære at dette er Guds kirke, sender vi på en måte ballen over til Ham. Det er ikke lenger et umulig prosjekt hvor våre forventninger skal oppfylles, men en tillitt til at Gud vil lede oss til å bygge den kirken som er riktig for oss. Først og fremst er det et bygg til Guds ære.

Videre beskrives kirkens formål gjennom sakramentenes liv og evangelisering. Vi bygger et sted hvor sjeler får næring gjennom eukaristien og forkynnelsen. Et sted hvor de falne, de som har syndet eller gått bort fra troen, kan finne nåde, oppreisning og fornyelse. Det Nye Livet leves i Kristus, gjennom daglig omvendelse.

«Gi oss tålmodighet og utholdenhet på vår pilegrimsvandring,
så vi styrkes av nåde underveis, men aldri mister lengselen etter målet.»

Byggeprosjektet er en konkret, men også en symbolsk pilegrimsreise. Det vil kreve tid, utfordringer og tålmodighet, men vi må stole på at Gud leder oss på veien. Vi ber om at reisen må være god og styrkende, men vi ønsker samtidig å være orientert mot målet – ikke å slå oss til ro på et hvilested underveis.

For å si det mer konkret, er det noen som er bekymret for om menigheten skal bli for tilfreds i Metodistkirken og miste momentum som trengs for å lykkes med byggeprosjektet. Andre igjen synes eksilet er helt uutholdelig, og trygler om at vi bare må få oss noe eget enklest og raskest mulig.

Det kristne håp gir oss en dynamisk balanse. Det driver oss fremover, og styrker oss i troen på målet. Som Augustin uttrykte så vakkert: «Du har skapt oss for deg, Herre, og vårt hjerte er urolig inntil det finner hvile i deg.»

«Måtte vår kirke i sannhet bli Guds hus og himmelens port!»

Dette refererer til en frase som blant annet står over inngangsdøren i vår domkirke og mange andre kirker. Da Jakob drømte om en stige som rakk fra jorden til himmelen, våknet han og sa: «Sannelig, Herren er på dette sted, og jeg visste det ikke! … Det er jo Guds hus, og himmelens port!» (1 Mos 28,16-17).

En kirke er ikke bare et rom – den er et møtepunkt mellom det jordiske og det himmelske, hvor Gud kommer oss i møte. Flere av salmene beskriver lengselen etter å få være i Guds hus. Jesus beskrev seg selv som den nye forbindelsen mellom himmel og jord: «Dere skal få se himmelen åpnet» (Joh 1,51). Så når vi trer inn i kirken og liturgien, hvor han kommer til oss i sakramentene, er det som å få et glimt av og en fot inn i himmelen.

Til sammen har vi en bønn som samler det universelle og det lokale, det praktiske og det åndelige. Den erkjenner at vi ikke bygger denne kirken alene – vi bygger på Kristus, med himmelens helgener som medbyggere, og med tillit til at Gud fullfører det verk han har begynt.

Måtte denne bønnen være en kilde til styrke og håp, og bære prosjektet frem i tro!